Part 13

(53) Men jeg frikjenner ikke meg selv. Naturen tilskynder til det som ondt er, med mindre Herren forbarmer seg. Herren er tilgivende, nåderik.»

(54) Kongen sa: «Før ham til meg! Jeg vil knytte ham til meg personlig.» Da han hadde snakket med ham, sa han: «I dag er du en mektig og betrodd mann hos oss.»

(55) Josef svarte: «Sett meg over landets lagere. Jeg er påpasselig og forstandig.»

(56) Slik gav Vi Josef fotfeste i landet, så han kunne slå seg ned hvor han ville. Vi lar Vår nåde overgå hvem Vi vil, og Vi lar ikke deres lønn gå tapt som handler vel!

(57) Men lønnen i det hinsidige liv er visselig bedre for dem som tror og viser gudsfrykt.

(58) Så kom Josefs brødre, og trådte inn til ham. Han kjente dem, mens han var fremmed for dem.

(59) Da han hadde rustet dem ut med deres forsyninger, sa han: «Ta med til meg deres bror fra deres far. Ser dere ikke at jeg gir fullt mål og er den beste vert?

(60) Men om dere ikke tar ham med til meg, blir dere ikke tilmålt mer hos meg, og dere får ikke komme i min nærhet.»

(61) De svarte: «Vi skal forsøke å overtale hans far, og vi skal nok greie det.»

(62) Josef sa til sine tjenere: «Legg deres byttevarer tilbake i deres oppakning, så de må kjenne dem igjen når de kommer hjem til sine, og kanskje komme igjen.»

(63) Da de kom hjem til sin far, sa de: «De nekter å måle ut mer til oss. Men send med oss vår bror, så får vi tilmålt korn. Vi skal passe på ham!»

(64) Han svarte: «Kan jeg betro dere ham annerledes enn jeg betrodde dere hans bror før dette? Men Gud er den beste vokter, og den barmhjertigste av alle.»

(65) Da de åpnet oppakningen, fant de sine byttevarer som var gitt dem tilbake. Og de sa: «Far, hva mer kan vi ønske! Vi har fått igjen byttevarene våre! Vi skal skaffe forsyninger til våre folk og passe på vår bror og få en kamellast i tillegg! Det er et lettjent kornmål!»

(66) Faren svarte: «Jeg sender ham ikke med dere før dere lover meg ved Gud å bringe ham tilbake til meg, med mindre dere ikke har noen utvei!» Da de hadde avgitt sitt løfte, fortsatte han: «Gud innestår for det vi har uttalt.»

(67) Og videre: «Mine sønner, dra ikke inn gjennom én port, men benytt forskjellige porter. Men jeg kan ikke hjelpe dere mot Gud. Avgjørelsen tilligger Gud alene, og jeg forlater meg på Ham. Måtte alle fortrøstningssøkende forlate seg på Ham!»

(68) Da de nå hadde dratt inn slik som deres far hadde pålagt dem, skjønt dette kunne ikke hjelpe dem mot Gud, men det var et dyptfølt ønske hos Jakob som han oppfylte. Han var fylt av visdom, ut fra det vi hadde lært ham. Men folk flest vet ingenting.

(69) Da de trådte inn foran Josef, tok han sin bror til seg og sa: «Jeg er din bror! Vær ikke fortvilet over det de har gjort!»

(70) Da han hadde gitt dem deres forsyninger, la han et drikkebeger i sin brors bagasje. Derpå ropte en herold: «Dere i karavanen, dere er tyver!»

(71) De vendte seg om mot dem og sa: «Hva er det dere savner?»

(72) Og de svarte: «Vi savner kongens beger! Den som fremskaffer det, får en kamellast! Det garanterer jeg.»

(73) Brødrene sa: «Ved Gud, dere vet godt at vi ikke kom for å lage ufred i landet. Vi er ikke tyver!»

(74) De spurte: «Og hva blir straffen, om dere lyver?»

(75) Brødrene sa: «Straffen bør være, at den i hvis bagasje begeret finnes, med sin person dekker straffen. Slik lønner vi illgjerningsmenn.»

(76) Han lot søkingen begynne i deres sekker før sin yngste brors sekk. Og han trakk det frem fra brorens sekk. Slik ordnet Vi det til for Josef. Men ifølge kongens religion kunne han ikke ta sin bror til eie, med mindre Gud hadde villet det slik. Vi hever hvem Vi vil i rang. Og over alle vitende står den Allvitende.

(77) Da sa brødrene: «Har han stjålet, så har hans bror stjålet før.» Josef gjemte ordene i sitt hjerte, men han viste ingenting overfor dem. Han sa: «Dere er ille stilt! Gud kjenner godt det dere sikter til.»

(78) Så sa brødrene: «Mektige herre, han har en far som er gammel og grå. Ta en av oss istedenfor ham. Vi ser at du er en snill mann.

(79) Josef svarte: «Gud bevare, at vi skulle ta en annen enn den vi har funnet vår gjenstand hos! I så fall ville vi være illgjerningsmenn.»

(80) Da de gav opp Josef, trakk de seg tilbake for å rådslå, og den eldste sa: «Vet dere ikke at vår far avkrevet dere et løfte ved Gud, og tidligere sviktet dere når det gjaldt Josef. Jeg drar ikke fra dette land før min far gir meg tillatelse, eller Gud avgjør saken for meg. Han er den beste til å avgjøre.

(81) Dra dere tilbake til far, og si: ’Far, din sønn har stjålet! Vi påstår bare det vi vet. Vi kunne ikke overvåke det skjulte.

(82) Forespør i byen hvor vi bodde, og i karavanen som vi kom med, vi snakker sant!’»

(83) Jakob svarte: «Nei, dette er noe dere selv har funnet på! Her trengs tålmod og standhaftighet. Kanskje Gud vil bringe dem til meg, alle sammen. Han er den Allvitende, den Vise.»

(84) Så snudde han seg bort fra dem og utbrøt: «Å, hvor jeg sørger over Josef!» Og sorgens tårer blindet hans øyne. Han var helt overveldet.

(85) Da sa brødrene: «Ved Gud, du slutter ikke å snakke om Josef, før du tæres bort eller går til grunne.»

(86) Han svarte: «Jeg klager bare min sorg og bedrøvelse for Gud. Og jeg vet fra Gud hva dere ikke vet!

(87) Mine sønner, dra ut og ettersøk Josef og hans bror. Fortvil ikke når det gjelder Guds trøst! Fortvile når det gjelder Guds trøst gjør bare vantro.»

(88) Da de så trådte inn til Josef, sa de: «Mektige herre, vi og vår slekt er slått av nød! Vi kommer med byttevarer av mindre verdi, men gi oss fullt mål og vis godgjørenhet. Gud belønner dem som viser godgjørenhet.»

(89) Da sa han: «Er dere klar over hva dere gjorde mot Josef og hans bror da dere levde i dårskap?»

(90) De utbrøt: «Er du virkelig Josef?» «Jeg er Josef,» svarte han: «Og dette er min bror. Gud har vært oss nådig! Den som viser gudsfrykt og standhaftighet, sannelig, Gud lar ikke deres lønn gå tapt, som handler vel.»

(91) De sa: «Ved Gud, Gud har sannelig utmerket deg fremfor oss! Vi var i sannhet syndere.»

(92) Han svarte: «Ingen bebreidelser over dere i dag! Gud vil tilgi dere. Han er den største i barmhjertighet.

(93) Gå nå, og ta med denne skjorten min. Kast den over min fars ansikt, så blir han seende. Bring så til meg hele deres familie!

(94) Den gang da karavanen drog av gårde, sa faren: «Jeg synes faktisk jeg kjenner kroppslukten til Josef, selv om dere holder meg for alderdomssløv.»

(95) Og de svarte: «Ved Gud! Du er fortsatt i din gamle villfarelse.»

(96) Men da nå budet med de gode nyheter kom, og la Josefs skjorte over hans ansikt, ble han igjen seende. Og han utbrøt: «Sa jeg ikke til dere at jeg vet fra Gud ting dere ikke kjenner til!»

(97) De svarte: «Far, be om tilgivelse for våre synder! Vi har i sannhet syndet.»

(98) Faren sa: «Jeg vil be om tilgivelse for dere hos Herren. Han er den Ettergivende, den Nåderike.»

(99) Da de så kom til Josef, tok han sine foreldre til seg, og sa: «Kom inn i Egypt i trygghet, om dette er Guds vilje.»

(100) Han tok foreldrene opp til seg på tronen. Alle kastet seg ned for ham i ærefrykt. Han sa: «Far, dette er betydningen av mitt drømmesyn for lenge siden. Herren har gjort det til sannhet! Han viste meg godhet da Han befridde meg fra fengselet, og på nytt da Han førte dere hit fra ørkenen etter at Satan hadde sådd uvennskap mellom meg og mine brødre. Herren finner utvei for det Han vil! Han er den Allvitende, den Vise.

(101) Herre, Du har gitt meg herredømme, og Du har lært meg å tyde hendingene. Himlenes og jordens skaper, Du er min venn og beskytter, i denne verden og den hinsidige. Ta imot meg som Deg hengiven, og foren meg med de rettferdige!»

(102) Dette hører til beretningen fra det skjulte, som Vi åpenbarer deg. Du var ikke hos brødrene da de enedes om sin plan og la opp råd.

(103) Men folk flest tror ikke, hvor meget du enn ønsker det.

(104) Du ber dem ikke om lønn for det du gjør. Det er bare tale om en påminnelse til all verden.

(105) Hvor mange jærtegn er det ikke i himlene og på jord som de går forbi, og vender seg bort fra?

(106) De fleste tror ikke på Gud, uten samtidig å gi Ham medguder.

(107) Føler de seg sikre mot en Guds straffedom som overdekker? Eller at timen plutselig inntreffer? Mens de intet aner?

(108) Si: «Dette er min vei. Jeg kaller til Gud, og bygger på klarsyn og innsikt, jeg og de som følger meg. Gud være lovet. Jeg er ingen avgudsdyrker!»

(109) Før din tid sendte Vi bare menn fra byene som Vi gav åpenbaringer. Har de ikke dratt omkring på jorden, og sett hva enden ble for folk som levde før dem. Sannelig, evighetens hjem er bedre for de gudfryktige. Forstår dere da ikke?

(110) Men da sendebudene ble grepet av mismot, og tenkte at de kanskje hadde blitt forledet, da kom Vår hjelp til dem! Og alle ble reddet som Vi bestemte. Vår voldsmakt mot syndige mennesker kan ikke stanses!

(111) I beretningen om dem er visselig noe å lære for dem som har hjertets forstand. Dette er ingen oppdiktet historie, men en stadfestelse av det som foreligger fra før, og en utlegging av det hele, som ledelse og nådesbevisning for folk som tror.

Ar-Ra'd

Madinan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Dette er skriftens ord! Det som er åpenbart deg av Herren er sannhet. Men folk flest tror ikke.

(2) Gud er det som plasserte himlene der oppe, uten synlige støttepilarer. Derpå tok Han plass på tronen. Han satte sol og måne i tjeneste. Enhver av dem løper med fastsatt tid. Han ordner med alle ting. Han klargjør ordet, så dere må få visshet om møtet med Herrren.

(3) Han er det som har utbredt jorden, og laget faste fjell og elver på den. Alle frukter har Han skapt to og to i par. Og Han lar natten dekke over dagen. Sannelig, i dette er jærtegn for folk som tenker etter!

(4) Og her finnes jordstykker ved siden av hverandre, vingårder, kornåkrer, palmetrær parvis og enkeltvis, alt vannet med samme vann. Noe foretrekker vi fremfor annet som frukt. Sannelig, i dette er jærtegn for folk som forstår.

(5) Om du undrer deg, så er virkelig deres tale verdt undring. «Når vi er blitt støv, skal vi da gjenreises i ny skapning?» Disse er det som fornekter Herren. Disse er det som får lenker om halsen. Disse er det som blir Ildens folk, og der skal de være og bli.

(6) De maser på deg om å påskynde det onde fremfor det gode. Det har dog inntruffet, før deres tid, eksempler på timelig straffedom. Herren har visselig tilgivelse for menneskene tross all deres urett, men Herren er streng i straff.

(7) De vantro sier: «Hvorfor er det ikke sendt ham et tegn fra hans Herre?» Du er bare en advarer. Ethvert folk har sin rettleder.

(8) Gud vet om det enhver kvinne bærer i sitt liv, om det livmoren vil kaste, og om det den vil utvikle. Hos Ham har alle ting sitt mål.

(9) Han kjenner det skjulte og det synlige, Han, den Store, den Opphøyde.

(10) Det er det samme om noen hemmeligholder det han sier, eller taler åpent, om han skjuler seg i natten eller står frem om dagen.

(11) Enhver har et følge engler foran seg og bak seg, som passer på ham på Guds bud. Gud forandrer ikke et folks vilkår, før de forandrer seg selv! Om Gud tilsikter en refselse for et folk, kan det ikke avverges, og de har ingen unntatt Ham som tar seg av deres sak.

(12) Han er det som lar dere se lynet med frykt og forventning, og Han lar de tunge skyer trekke opp.

(13) Tordenen forkynner Hans pris, og englene, av ærefrykt for Ham. Han sender lynstrålen og rammer med den hvem Han vil. Allikevel strides de om Gud. Han er sterk i voldsomhet!

(14) Ham tilkommer den sanne bønn. De som de ber til utenom Ham, kan ikke bønnhøre dem det ringeste. Det er som å strekke ut hendene mot vannet for å få det til munnen, det når den ikke. De vantros bønn er helt forfeilet.

(15) For Gud bøyer alle seg i himlene og på jord, med eller mot sin vilje. Så også deres skygger om morgenen og om kvelden.

(16) Si: «Hvem er himlenes og jordens Herre?» Si: «Det er Gud!» Si: «Har dere så tatt andre hjelpere utenom Ham som ikke makter å gjøre seg selv verken gagn eller skade!» Si: «Er vel den blinde og den seende like? Er vel lys og mørke likt? Eller har de gitt Gud medguder, som har skapt som hans skaping, så resultatet synes likt for dem?» Si: «Gud er alle tings Skaper! Han er den Ene, den Uovervinnelige.»

(17) Han sender vann fra oven, og dalene gjennomstrømmes etter sitt mål. Strømmen bærer skum på overflaten, lignende skummet av det som legges i ilden når man ønsker å lage smykker eller husgeråd. Slik beskriver Gud det reelle og det verdiløse. Skummet forsvinner som bobler, mens det som gagner menneskene forblir på jorden. Slik lager Gud lignelser.

(18) De som hører på sin Herre, har det beste i vente. Men de som ikke hører på Ham, om de eide alt på jorden dobbelt opp, ville de tilby det for å kjøpe seg fri. Disse får en slem avregning, og helvete blir deres herberge. Et sørgelig hvilested!

(19) Er vel den som innser at det som er åpenbart for deg av Herren er sannhet, lik den som er blind? Bare de som har hjertets forstand tenker etter,

(20) de som oppfyller pakten med Gud, og ikke bryter inngått forpliktelse,

(21) som knytter det sammen som Gud har bestemt skal høre sammen, og frykter Herren og en hard avregning,

(22) som viser standhaftighet og søker Herrens velbehag, som forretter bønnen og gir av det Vi har gitt dem, i det skjulte og åpent, som møter ondt med godt, disse har i vente det endelige hjem, Edens haver.

(23) Der vil de tre inn, og de rettskafne av deres fedre, og deres hustruer og barn. Englene kommer inn til dem gjennom alle dører:

(24) «Fred være med dere for den standhaftighet dere viste!» Hvor herlig er det endelige hjem.

(25) Men de som bryter pakten med Gud etter forpliktelsens inngåelse, som skjærer av det som Gud har bestemt skal høre sammen og stifter ufred på jorden, de har forbannelsen i vente, og et sørgelig husly!

(26) Gud skjenker rikelig underhold eller begrenser det til dem Han vil. De gleder seg over jordelivet, men jordelivet er i forhold til det hinsidige liv bare en kortvarig glede.

(27) De vantro sier: «Hvorfor er det ikke sendt ham et tegn fra hans Herre?» Si: «Gud lar dem Han vil seile sin egen sjø, og leder til Seg de botferdige,

(28) dem som tror, og hvis hjerter finner ro ved å komme Gud i hu.» Ja, ved å komme Gud i hu finner hjertet ro.

(29) De som tror og lever rettskaffent, dem venter lykksalighet og et godt hjem.

(30) Så har Vi da sendt deg til et folk, mens folk før dem er gått bort, for å forkynne for dem det Vi har åpenbart for deg. Men de fornekter den Barmhjertige. Si: «Han er min Herre. Det er ingen gud unntatt Ham. Jeg forlater meg på Ham. Til Ham går min omvendelse.»

(31) Om det fantes lesbare ord (Koran) som kunne flytte fjell eller kløve jorden eller nå de døde? Nei, heller ikke det ville nytte! Saken er i sin helhet i Guds hånd. Vet da ikke de troende, at om Gud ville, kunne Han gi alle mennesker ledelsen? De vantro vil ikke opphøre å bli slått av ulykken for det de har bedrevet, eller den vil slå til nær deres bosteder, slik at Guds løfte innfris. Gud bryter ikke sitt løfte.

(32) Sendebud før deg er også blitt spottet. Jeg gav de vantro en frist, men så tok Jeg dem fatt. Og hvordan var Min straff!

(33) Hva med Ham som våker over alle for det de pådrar seg? Allikevel setter de guder ved Hans side. Si: «Nevn deres navn! Eller vil dere fortelle Ham noe Han ikke vet på jorden, eller nevnes med klare ord?» Nei, de vantros renker synes prydelige for dem, og de blir holdt borte fra veien. Den Gud lar seile sin egen sjø har ingen rettleder.

(34) Dem venter refselse i jordelivet. Men det hinsidiges straff er visselig verre, og de har ingen som kan verge dem mot Gud.

(35) Slik er paradiset som er lovet de gudfryktige: Bekker sildrer, frukt og skygge er å finne bestandig. Det er deres belønning som viste gudsfrykt. De vantros belønning er Ilden.

(36) De som Vi har gitt skriften, gleder seg over det som er åpenbart for deg. Noen særgrupper forkaster en del av det. Si: «Jeg er kun pålagt å tjene Gud, og ikke gi Ham medguder! Til Ham kaller jeg menneskene, og til Ham vender jeg tilbake!»

(37) Så har Vi da også sendt dem åpenbaringen som en rettesnor på arabisk. Sannelig, om du følger deres innfall etter det som er blitt deg til del av visdom, så har du ingen som tar seg av din sak eller verger deg mot Gud.

(38) Vi har sendt sendebud før deg, og gitt dem hustruer og barn. Men intet sendebud kunne bringe et jærtegn uten Guds bifall! Hver tidsepoke har sin skrift.

(39) Gud utvisker eller fastholder det Han vil. Hos Ham finnes skriftens opphav!

(40) Og om Vi lar deg se noe av det Vi har stilt de vantro i utsikt, eller Vi tar deg hjem til Oss, deg påligger bare forkynnelsen. Vi tar oss av regnskapet.

(41) Har de ikke merket at Vi er på ferde i landet, og innskrenker det fra alle ender? Gud avgjør. Ingen kan omstøte Hans avgjørelse. Han er rask i avregningen!

(42) De som levde før dem, smidde sine renker. Men Gud behersker alle renker. Han vet hva enhver fortjener, og de vantro vil snart få vite hvem det endelige hjem tilkommer.

(43) De vantro sier: «Du er ikke utsending!» Si: «Gud rekker til som vitne mellom oss, og hertil de som har skriftens kunnskap.»

Ibrahim

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) En skrift har Vi åpenbart deg, så du må føre menneskene fra mørket til lyset med Herrens velvilje, til den Mektiges, den Lovpristes vei,

(2) til Guds vei, Han, som alt i himlene og på jorden tilhører. Ve de vantro for en hard straff,

(3) dem som foretrekker jordelivet fremfor det hinsidige, som legger hindringer på Guds vei og vil gjøre den kroket. Disse er kommet langt i villfarelse.

(4) Vi har ikke sendt et sendebud uten i sitt folks språk, så han kan gjøre alt klart for dem. Så lar Gud seile sin egen sjø dem Han vil, og gir dem Han vil ledelse. Han er den Mektige, den Vise.

(5) Vi sendte Moses med Våre tegn: «Før ditt folk fra mørket til lyset, og påminn dem om Herrens dager.» I dette er sannelig jærtegn for den som er standhaftig og takknemlig.

(6) Den gang Moses sa til sitt folk: «Kom i hu Guds godhet mot dere, da Han frelste dere fra Faraos folk, som hjemsøkte dere med onde plager, og drepte deres sønner, men lot kvinnene leve.» I dette lå en stor prøvelse fra Herren!

(7) Da Herren forkynte: «Om dere viser takknemlighet, vil Jeg gi dere mer! Men om dere viser utakknemlighet, sannelig, Min straff blir hard!»

(8) Og Moses sa: «Om dere er utakknemlige, dere, og alle som på jorden er, så er visselig Gud uavhengig og selvtilstrekkelig, verdig all pris.»

(9) Dere har vel hørt fortellingen om dem som levde før dere, Noas folk, Ad og Thamod, og dem som kom etter dem som bare Gud kjenner? Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, men de satte hendene for munnen og ropte: «Vi fornekter det budskap dere er sendt med! Vi har foruroligende tvil om det dere kaller oss til!»

(10) Deres sendebud svarte: «Er det noen tvil om Gud, himmelens og jordens Skaper? Han kaller dere for å tilgi deres synder og gi dere en viss frist.» Og de sa: «Dere er bare vanlige mennesker som oss som prøver å holde oss borte fra det våre fedre dyrket. Legg frem en klar fullmakt!»

(11) Sendebudene svarte: «Vi er bare vanlige mennesker som dere, men Gud gir Sin nåde til hvem Han vil av Sine tjenere. Det er ikke vår sak å bringe dere en fullmakt, med mindre Gud samtykker. På Gud må de troende forlate seg.

(12) Skulle ikke vi forlate oss på Gud, som har ledet oss på våre veier? Vi skal bære det dere plager oss med! På Gud må de fortrøstningssøkende fortrøste seg!»

(13) De vantro sa da til sine sendebud: «Vi skal fordrive dere fra vårt land, eller dere får gå tilbake til vår tro!» Så åpenbarte Herren for dem: «Vi skal visselig tilintetgjøre illgjerningsmennene,

(14) og bosette dere i landet etter dem! Dette, for dem som frykter Min maktstilling og Min advarsel.»

(15) De bad om en avgjørelse, og enhver sta voldshersker ble gjort til skamme.

(16) Foran ham er helvete, med sårveske å drikke, i små slurker,

(17) nesten uten å greie å svelge det. Døden er over ham fra alle kanter, men han kan ikke dø. Foran ham ligger en hard straff.

(18) Slik forholder det seg med dem som fornekter Herren. Deres gjerninger er som aske for vinden en stormfull dag. De oppnår intet ved det de har prestert. Dette er villfarelse, langt fremskreden.

(19) Innser du ikke at Gud har skapt himlene og jorden på alvor? Om Han vil, kan Han la dere forgå og frembringe en ny skapning.

(20) Dette er ingen stor sak for Gud.

(21) Alle vil tre frem for Gud! Da vil de svake si til de sterke og hovmodige: «Vi var deres følgesvenner, kan ikke dere nå hjelpe oss av med litt av Guds straff?» Men de svarer: «Om Gud hadde veiledet oss, ville vi veiledet dere. Det spiller ingen rolle for oss om vi gir oss over eller bærer med tålmod, vi har ingen tilflukt.»

(22) Satan sier når saken er avgjort: «Gud gav dere et sant løfte. Jeg gav dere også et løfte, men jeg svek dere. Jeg hadde ingen makt over dere. Jeg kunne bare kalle på dere, og så hørte dere på meg. Skyld ikke på meg, men skyld på dere selv. Jeg kan ikke hjelpe dere, og dere kan ikke hjelpe meg. Jeg trodde ikke at dere tidligere satte meg på linje med Gud.» De urettferdige går en smertelig straff i møte.

(23) Men de som tror og lever rettskaffent, vil bli ført inn i paradisets haver, hvor bekker sildrer. Her skal de være og bli med Herrens samtykke. Der lyder deres hilsen: «Fred!»

(24) Du har vel bemerket at Gud bruker lignelse for et godt ord? Det er som et godt tre, med fast rot og grenene inn i himmelen,

(25) som gir sine frukter i sin tid med Herrens velvilje. Gud bruker lignelser for menneskene, så de må komme til ettertanke.

(26) Et dårlig ord er som et dårlig tre, som slites opp av jorden, uten hold.

(27) Gud befester dem som tror med det faste ord, i denne verden og det hinsidige. Gud lar de urettferdige seile sin egen sjø. Gud gjør det Han vil.

(28) Du har vel lagt merke til dem som setter vantro istedenfor Guds nåde, og bringer sitt folk i fortapelsens hus,

(29) i helvete, hvor de møter Ilden? Et sørgelig sted å være!

(30) Og de har gitt Gud likemenn for å lede bort fra Hans vei. Si: «Ha det så bra! Deres endelikt er Ilden!»

(31) Si til Mine tjenere som tror at de skal forrette bønnen og gi av det som Vi har gitt dem, i det skjulte eller åpent, før den dag opprinner hvor det ikke finnes kjøpmannskap eller vennskap.

(32) Gud er det, som har skapt himlene og jorden. Han sender regn fra oven, og frembringer derved frukter som dere kan leve av. Han har stilt skipene til deres tjeneste, for å seile på havet på Hans bud. Han har stilt elvene til deres tjeneste,

(33) og solen og månen som går trutt i sine baner, og natten og dagen.

(34) Han har gitt dere alt dere har bedt Ham om. Om dere ville telle Guds velgjerninger, kunne dere ikke regne dem opp! Men sannelig, mennesket er urettferdig og utakknemlig.

(35) En gang sa Abraham: «Herre, gjør denne by til et trygt sted, og hold meg og mine barn borte fra å dyrke avguder.

(36) Herre, de har ført mange mennesker på villspor. Den som følger meg, tilhører meg. Om noen er ulydige mot meg, så er Du tilgivende, nåderik.

(37) Herre, jeg har bosatt noe av mitt avkom i en dal hvor intet gror, ved Ditt hellige hus. Herre, måtte de forrette bønnen, og la menneskenes hjerter føle velvilje mot dem. La dem få frukt å spise, så de må vise takknemlighet.

(38) Herre, Du kjenner til det vi skjuler og det vi bærer åpent frem. Intet er skjult for Gud på jorden eller i himmelen.

(39) Gud være lovet som gav meg tross min alder Ismael og Isak. Sannelig, Herren hører min bønn.

(40) Herre, la meg og mine etterkommere forrette bønnen. Herre, ta imot vår bønn.

(41) Herre, tilgi meg og mine foreldre og de troende på regnskapets dag.»

(42) Regn ikke med at Gud overser det de urettferdige bedriver. Han gir dem bare utsettelse, til den dag de blir stive i blikket,

(43) med halsen strukket og hodet reist, de blunker ikke med øynene, deres hjerter er tomme.

(44) Advar menneskene mot den dag når straffen kommer over dem! De som handlet ondt, vil si: «Herre, gi oss en liten utsettelse, så vi kan høre etter Ditt kall, og følge sendebudene.» Har dere ikke svoret tidligere at det blir ingen slutt for dere?

(45) Dere har bodd på boplassene til dem hvis urett slo tilbake på dem selv, og det ble klart for dere hva Vi gjorde med dem, Vi har laget eksempler for dere,

(46) og de smidde sine renker, men Gud har hånd om deres renker, selv om det var renker som kunne flytte fjell!

(47) Tro ikke at Gud sviker Sitt løfte til Sine sendebud. Gud er mektig og innehar hevnen.

(48) Den dag forvandles jorden til en annen jord, og også himlene, og alle trer frem for Gud den Ene, den Uovervinnelige.

(49) På denne dag vil du se synderne bundet sammen i lenker,

(50) i kjortler av tjære, med ansiktene dekket av ild,

(51) slik at Gud kan belønne enhver etter fortjeneste. Sannelig, Gud er rask i avregningen!

(52) Dette er en meddelelse til menneskeheten, at de må ta advarsel derved, og vite at Han er én Gud, så alle med hjertets forstand må tenke over det!