Al-An'aam

Makkan

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

(1) Lovet være Gud, som har skapt himlene og jord, og laget mørke og lys. Etter alt dette gir de vantro sin Herre likemenn.

(2) Han er det som skapte dere av leire, og så bestemte en tidsfrist. Hos Ham finnes en bestemt frist. Etter alt dette tviler dere!

(3) Han er Gud i himlene og på jord. Han kjenner deres hemmeligheter, og det dere bærer åpent frem. Han vet hva dere gjør dere fortjent til!

(4) Men det kommer ikke et eneste av Guds tegn til dem, uten at de vender seg bort.

(5) De kalte sannheten for løgn da den kom til dem. Men de skal få høre mer om det de drev ap med!

(6) Har de da ikke sett hvor mange generasjoner Vi har latt gå til grunne før dem? Generasjoner, som Vi etablerte i makt på jorden som Vi aldri lot bli dere til del? Vi sendte over dem rikelig regn, og lot bekker strømme fremfor dem! Men så lot Vi dem gå til grunne for deres synders skyld, og lot en annen generasjon stå frem etter dem.

(7) Selv om Vi sendte deg et skriftstykke på pergament, og de kunne berøre det med sine hender, så ville de vantro si: «Dette er intet annet enn åpenbar magi.»

(8) Og de sier: «Hvorfor er ikke en engel sendt ned til ham?» Men hadde Vi sendt en engel, ville saken vært avgjort, og så ville de ikke fått noen utsettelse.

(9) Og selv om Vi hadde latt Sendebudet være en engel, ville Vi iført ham manns skikkelse og virkelig forvirret dem i deres egen forvirring.

(10) Det er blitt drevet ap med sendebud før deg, men det de hånet, har satt dem som hånlo til veggs.

(11) Si: «Dra omkring på jorden og se hva enden ble for dem som kalte sannhet for løgn!»

(12) Si: «Hvem tilhører alt som er i himmel og på jord?» Si: «Det tilhører Gud.» Han har foreskrevet seg selv barmhjertighet! Han vil samle dere alle på oppstandelsens dag, derom er ingen tvil. Men de som kaster seg selv bort, de vil ikke tro.

(13) Ham tilhører alt som bor i natten og dagen, Han er den Hørende, den Allvitende.

(14) Si: «Skulle jeg vel slutte meg til en annen enn Gud? Himlenes og jordens skaper? Han som bespiser, og selv ikke bespises?» Si: «Jeg er blitt befalt å være den første som hengir seg til Gud: ’Du skal ikke være en avgudsdyrker!’»

(15) Si: «Jeg frykter at en svær dags straff vil ramme meg, om jeg viser Herren ulydighet.»

(16) Den som holdes unna straffen på denne dag, ham har Gud vist nåde. Dette er den klare seier!

(17) Og hjemsøker Gud deg med en prøvelse, kan ingen avvende den, unntatt Han.

(18) Hvis Han lar godt overgå deg, så evner Han alle ting. Han har overhøyhet over sine tjenere. Han er den Vise, den Innsiktsfulle.

(19) Si: «Hva er det største vitnesbyrd?» Si: «Gud er vitne mellom meg og dere! Denne Koran er åpenbart for meg, slik at jeg dermed kan advare dere og dem den måtte nå frem til. Vil dere virkelig bekrefte at det er guder sammen med Gud?» Si: «Jeg bekrefter det ikke!» Si: «Han er kun én Gud! Jeg vil intet ha å gjøre med deres medguder!»

(20) De som vi har gitt skriften, kjenner den som sine egne barn. Men de som kaster seg selv bort, de vil ikke tro!

(21) Hvem gjør vel større urett enn den som pådikter Gud løgn? Eller fornekter Hans ord? Dem som gjør urett, vil det ikke gå godt!

(22) Den dag når Vi samler alle, vil Vi si til dem som setter opp medguder: «Hvor er nå medgudene deres som dere gikk inn for?»

(23) De har ingen annen utvei enn å si: «Ved Gud, vår Herre, vi hadde ingen medguder.»

(24) Se hvordan de lyver mot seg selv, og hvordan alt de har oppdiktet lar dem i stikken.

(25) Det finnes også de blant dem som hører på deg, men vi har lagt et slør over deres hjerter så de intet forstår, og tunghørthet i deres ører, så selv om de fikk se alle mulige jærtegn, så ville de ikke tro dem. Så når de vantro kommer for å diskutere med deg, sier de: «Dette er intet annet enn gamle fabler!»

(26) Og de forbyr det å lytte og holder seg borte fra det. Det er bare seg selv de tilintetgjør, men dette oppfatter de ikke.

(27) Om du kunne se når de stilles frem for Ilden! Da vil de si: «Om vi bare kunne bli sendt tilbake til jorden! Da ville vi ikke fornekte Herrens ord, så vi kunne bli blant de troende!»

(28) Nei, det de før la skjul på, kommer nå klart til syne for dem. Men om de ble sendt tilbake, ville de tre frem med forbudte ting. De er i sannhet løgnere!

(29) De sier også: «Vårt liv er kun jordelivet. Vi blir ikke gjenoppvekket!»

(30) Om du kunne se når de stilles frem for Herren! Og Han vil si: «Er ikke dette sannhet?» De svarer: «Jo, ved vår Herre.» Han sier: «Smak så straffen for deres vantro!»

(31) De er tapere som kaller møtet med Gud for løgn inntil timen plutselig kommer over dem, og de utbryter: «Trøste oss for at vi overså den!» De må bære sine byrder på sin egen rygg. Det blir i sannhet triste saker de bærer!

(32) Jordelivet er bare lek og tidsfordriv. Det hinsidige livs hus er bedre for dem som viser gudsfrykt. Vil dere da ikke forstå?

(33) Vi kjenner nok til at det de sier, gjør deg bedrøvet. Men det er ikke du som blir beskyldt for løgn, men det er Guds ord som de urettferdige fornekter.

(34) Sendebud før deg er blitt beskyldt for løgn, men de bar med tålmod løgnbeskyldningene og sine plager til Vår hjelp nådde dem. Ingen kan endre Guds ord. Du har nå fått beretningen om sendebudene.

(35) Blir deres avstandtagen for tung for deg å bære, så finn deg et hull i jorden eller en stige til himmelen, om du kan, så har du et tegn å vise dem. Hadde Gud villet, kunne Han samlet dem alle om ledelsen! Vær ikke dum!

(36) Men velge å slutte seg til kan bare de som lytter. De døde vil Gud oppvekke, så føres de hjem til Ham.

(37) De sier også: «Hvorfor er det ikke sendt ham et jærtegn fra hans Herre?» Si: «Gud kunne visselig sende et jærtegn. Men folk flest vet ikke!»

(38) Det finnes ikke dyr på jorden eller fugl på vingen uten at de utgjør samfunn, som dere. Vi har ikke oversett noe i Boken. Og så samles de hos sin Herre.

(39) De som fornekter Vårt ord er døve og stumme og dveler i mørke. Gud lar den seile sin egen sjø som Han vil, og Han setter den på rett vei som Han vil.

(40) Si: «Hva mener dere? Hvis Guds straffedom, eller timen, kommer over dere, vil dere da påkalle noen annen enn Gud? Hvis dere skal snakke sant?»

(41) Nei, Ham vil dere påkalle, og Han vil fjerne det dere ber om, hvis Han vil, og da glemmer dere medgudene.

(42) Visselig, Vi sendte bud til folk før din tid, og Vi hjemsøkte dem med trengsel og nød, så de måtte vise ydmykhet.

(43) Men hadde de bare vist ydmykhet da Vår hardhet kom over dem? Men deres hjerter var forherdet, og Satan fikk all deres gjerning til å se pyntelig ut.

(44) Og så, da de glemte det de var formanet om, åpnet Vi portene til alle ting for dem inntil de gledet seg over alt de hadde fått, da tok vi dem plutselig fatt, og de ble styrtet i fortvilelse.

(45) Og siste rest av et folk av urettferdige ble skåret bort. Priset være Gud, all verdens Herre!

(46) Si: «Hva mener dere? Om Gud tar bort evnen til å høre og se og setter segl på deres hjerter, hvilken annen guddom enn Gud kan vel gi dere alt tilbake? Se, hvordan Vi snur og vender på ordet. Men så vender de seg bort.

(47) Si: «Hva mener dere? Hvis Guds straffedom overgikk dere, plutselig, eller klart og tydelig, vil vel noen bli tilintetgjort unntatt urettferdige folk?»

(48) Vi sendte budbringerne med det glade budskap og med advarsler. De som tror og forbedrer seg, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.

(49) Men de som fornekter Vårt ord, dem skal straffen ramme for deres ugudelighet.

(50) Si: «Jeg sier ikke til dere ’Hos meg er Guds skatter’. Jeg kjenner ikke det skjulte. Jeg sier heller ikke ’Jeg er en engel’. Jeg følger bare det som er åpenbart for meg.» Si: «Er vel de blinde og den seende like? Vil dere da ikke tenke etter?»

(51) Advar med dette dem som frykter å samles hos Herren. De har utenom Ham ingen venner, og ingen som taler deres sak. Måtte de vise gudsfrykt.

(52) Vis ikke bort dem som påkaller Herren morgen og aften, søkende hans åsyns velbehag. Deres regnskap vedkommer deg ikke, og ditt vedkommer ikke dem. Så viser du dem bort, vil du gjøre urett.

(53) Således setter vi noen på prøve gjennom andre, til de sier: «Er det disse som Gud har vist godhet blant oss?» Vet ikke Gud om de takknemlige?

(54) Når de som tror på Vårt ord kommer til deg, så si: «Fred være med dere! Herren har foreskrevet seg selv barmhjertighet. Hvis én av dere handler galt i uvitenhet, og deretter vender om og forbedrer seg, så er Han tilgivende, nåderik.»

(55) Således forklarer Vi ordet, så syndernes vei må stå frem klart.

(56) Si: «Det er meg forbudt å tilbe det dere påkaller utenom Gud.» Si: «Jeg vil ikke følge deres forestillinger! I så fall var jeg på villspor, og ikke av dem på rett vei.»

(57) Si: «Jeg står fast på en klar beskjed fra min Herre, som dere fornekter. Jeg har ikke i min hånd den dommedag som dere ønsker påskyndet. Avgjørelsen ligger hos Gud alene. Han forteller sannheten, og Han er den beste til å treffe avgjørelse.»

(58) Si: «Hadde jeg i min hånd det dere ønsker påskyndet, sannelig, da var saken avgjort mellom dere og meg! Gud kjenner vel til de urettferdige.»

(59) Hos Ham beror det uutgrunneliges nøkler. Ingen annen enn Han kjenner til dem. Han vet hva som er på land og i hav. Ikke et blad faller uten at Han vet det. Det finnes intet korn i jordens mørke, intet friskt og intet tørt, unntatt ifølge en klar bok.

(60) Han kaller dere til seg om natten, og Han vet hva dere har bedrevet om dagen. Så lar Han dere våkne en ny dag, slik at den bestemte livsfrist fullbyrdes. Derpå vil dere vende hjem til Ham, og så vil Han la dere få vite hva dere har gjort.

(61) Han har overhøyhet over Sine tjenere. Han sender voktere over dere, også når døden kommer til en av dere, tar Våre utsendte ham bort, og de unnlater ikke sin oppgave.

(62) Så bringes de frem for Gud, deres sanne Herre, tilhører ikke dommen Ham? Og Han er den raskeste i avregningen!

(63) Si: «Hvem redder dere ut av mørke på land og hav? Dere påkaller Ham ydmykt og stille, og sier: ’Hvis Han redder oss ut av dette, vil vi visselig vise takknemlighet.’»

(64) Si: «Det er Gud som redder dere fra dette og fra all nød. Men så gir dere Ham medguder.»

(65) Si: «Han kan sende over dere en straffedom, ovenfra eller nedenfra, eller forlede dere til gruppedannelser og la dere smake hverandres vold.» Se, hvordan Vi snur og vender på ordet, så de må forstå.

(66) Ditt folk kaller det for løgn. Men det er sannheten. Si: «Jeg har intet ansvar for dere.

(67) Hver melding har sin plass. Dere vil få å vite!»

(68) Når du ser slike som kaster seg over Vårt ord i samtale, så vend deg bort fra dem til de finner et annet samtaleemne. Skulle Satan få deg til å glemme dette, så bli ikke sittende blant de urettferdige etter at du er kommet det i hu.

(69) Det påligger ikke de gudfryktige å kreve dem til regnskap, men bare å formane at de må bli gudfryktige.

(70) La dem alene, som tar sin religion som lek og tidsfordriv, som jordelivet har forført. Forman herved, slik at ingen skal gå i fortapelsen for det han har pådratt seg. Han vil ikke ha innflytelsesrike venner, utenom Gud. Og om han byr alt i kompensasjon, blir det ikke akseptert. Disse er det som går i fortapelsen for det de har pådratt seg, fordi de var vantro.

(71) Si: «Skulle vi vel utenom Gud påkalle slikt som verken kan nytte eller skade oss? Skulle vi vel la oss snu tvert om etter at Gud har ledet oss? Som den som satanene forleder så han går i ørske på jorden? Skjønt han har venner som kaller ham til ledelsen: ’Kom til oss!’» Si: «Guds ledelse, den er ledelsen, og vi er pålagt å hengi oss til all verdens Herre!»

(72) Og: «Forrett bønnen og frykt Ham! Hos Ham vil dere alle bli samlet!»

(73) Han er det som har skapt himlene og jorden på alvor. Den dag Han sier «Bli», så blir det. Hans ord er sannhet. Hans er herredømmet den dag det støtes i basunen. Han kjenner det skjulte og det synlige. Han er den Vise, den Innsiktsfulle.

(74) En gang sa Abraham til sin far, Azar: «Tar du avgudsbilder til guder? Du og ditt folk er sannelig klart på villspor.»

(75) Således viste vi Abraham himlenes og jordens rike, at han skulle bli fast i troen.

(76) Da natten bredte seg over ham, så han en stjerne. Han sa: «Dette er min Herre.» Men da den gikk ned, sa han: «Jeg holder ikke av slike som forsvinner.»

(77) Da han så månen stige opp, sa han: «Dette er min Herre.» Men da den gikk ned, sa han: «Hvis Herren ikke leder meg, vil jeg forbli av de villfarende folk!»

(78) Da han så soloppgangen, sa han: «Dette er min Herre, denne er størst!» Da også den gikk ned, sa han: «Hør mitt folk, jeg vil ikke ha noe å gjøre med det dere setter ved Guds side.

(79) Jeg vender mitt ansikt mot himlenes og jordens Skaper, som en Gud-søker. Jeg er ikke av dem som har medguder.»

(80) Men hans folk argumenterte med ham, og han sa: «Vil dere krangle med meg om Gud? Som har gitt meg ledelse? Jeg frykter ikke det dere setter ved Hans side, bare det min Herre måtte ønske. Min Herre omfatter alt i visdom! Vil dere da ikke tenke etter?

(81) Hvordan skulle vel jeg kunne frykte det dere setter ved Hans side når dere ikke frykter for å sette ved Guds side slikt som Han ikke har gitt dere noen autorisasjon for?» Hvilke av de to synsmåter fortjener best å få være i fred, om dere vet?

(82) De som tror, og ikke formørker sin tro ved urett, dem tilkommer fred, de er under ledelsen.

(83) Dette er Vårt argument som Vi gav Abraham overfor sitt folk. Vi hever i grader hvem Vi vil. Herren er vis, Han vet!

(84) Og Vi gav ham Isak og Jakob, og Vi gav dem begge ledelse, og Vi ledet tidligere Noa, og hans etterkommere David og Salomo, Job, Josef, Moses og Aron. Slik belønner Vi dem som gjør godt.

(85) Likeledes Sakarias, Johannes, Jesus, Elias, – alle var de rettferdige,

(86) og Ismael, Elisa, Jonas og Lot, alle utmerket Vi fremfor all verden –

(87) og noen av deres forfedre, etterkommere og brødre. Vi utvalgte dem og ledet dem til den rette vei.

(88) Slik er Guds ledelse! Han leder derved hvem Han vil av sine tjenere. Men hadde de gitt Ham medguder, ville deres gjerninger vært til fånyttes.

(89) Disse er det som Vi gav skriften, visdommen og profetkallet. Så om deres etterkommere ikke tror på det, så har Vi nå betrodd det til et annet folk, som ikke fornekter det.

(90) Disse er det som er under Guds ledelse, så følg den ledelse de har! Si: «Jeg krever ingen betaling av dere! Dette er en formaning for all verden!»

(91) De feilvurderer Gud når de sier: «Gud har ikke åpenbart noe for noe menneske.» Si: «Hvem sendte vel skriften som Moses brakte, som lys og ledelse for menneskene? Dere har laget den til pergamentruller, noe viser dere frem, meget holder dere skjult. Dere er blitt belært om ting dere ikke visste, verken dere eller deres fedre.» Si: «Gud sendte skriften.» Og la dem så drive sin lek med ord.

(92) Dette er en velsignet skrift som Vi har åpenbart, som stadfester det som alt foreligger, så du må advare Mekka og dens omgivelser. De som tror på det hinsidige liv, tror på den, og de passer på sine bønner.

(93) Hvem begår vel større urett enn den som oppdikter løgn om Gud, eller sier: «Jeg har mottatt en åpenbaring,» når intet er åpenbart for ham, eller som sier: «Jeg skal ’åpenbare’ noe like bra som det Gud har åpenbart.» Om du kunne se de urettferdige i dødsangsten, når englene rekker frem sine hender: «Gi fra dere deres sjeler! I dag vil dere bli belønnet med en ydmykelsens straff, for det dere sa om Gud som ikke er sant, og for å ha vendt dere bort fra Hans ord i hovmod.»

(94) «Nå er dere kommet til Oss, som enkeltindivider, slik Vi skapte dere første gang, og alt Vi overlot dere på jorden, har dere latt bak dere. Vi ser ikke sammen med dere dem som skulle ordne deres saker, som dere hevdet var Guds medeiere i dere. Båndene mellom dere er nå brutt, det dere snakket om er nå borte.»

(95) Det er Gud som lar kornet og kjernen gro. Han frembringer det levende av det døde. Og Han frembringer det døde av det levende. Dette er Gud! Hvordan kan dere være så forvrengte!

(96) Det er Han som lar morgenen gry, og som har bestemt natten til hvile, solen og månen til tidsberegning. Dette er anordningen til den Mektige, den Allvitende.

(97) Han er det som har satt stjernene der, for at dere skal finne vei i mørket på land og hav. Nå har Vi forklart jærtegnene for folk som har kunnskap!

(98) Han er det som har frembrakt dere av et eneste vesen, og så gjennom far og mor (oppholdsplass og beholder). Nå har Vi forklart Vårt ord for folk som begriper.

(99) Han sendte ned vann fra oven, og Vi lot derved fremstå allslags planter og grønne vekster, korn i aks, daddelpalmens dadler tett i tett, vingårder, oliven og epler, likt og ulikt. Se på frukten når den kommer frem og modnes! I dette er visselig jærtegn for folk som tror.

(100) Men de setter dsjinnene som Guds jevnbyrdige, skjønt Han har skapt dem. Og de har funnet på at Han har sønner og døtre, uten å vite noe. Lovet være Han! Opphøyet er Han over det de beskriver!

(101) Himlenes og jordens skaper! Hvordan skulle Han ha barn, når Han ikke har noen hustru, og har skapt alt? Han vet alt.

(102) Dette er Gud, deres Herre. Det er ingen gud unntatt Ham, alle tings skaper. Så tjen Ham. Han har omsorg for alle ting.

(103) Blikkene kan ikke nå Ham, men Han kan merke dem. Han er den Uutgrunnelige, den Innsiktsfulle.

(104) Innsikt er nå kommet fra Herren. Den som får innsikt, gjør det til sitt eget beste. Den som forblir blind, gjør det til sitt eget tap. Jeg er ikke vokter for dere.

(105) Slik snur og vender Vi på ordet, så de til slutt sier: «Du har drevet studier!» Men også for å klargjøre det for folk som forstår.

(106) Følg du det som er deg åpenbart fra Herren. Det er ingen guddom unntatt Ham! Vend deg bort fra avgudsdyrkerne!

(107) Hadde Gud så villet, ville de ikke vært avgudsdyrkere. Vi har ikke satt deg til vokter over dem, og du er heller ikke deres ombudsmann.

(108) Tal ikke nedsettende om den de påkaller utenom Gud, ellers vil de som mottrekk tale nedsettende om Gud i sin uvitenhet. Vi har latt ethvert folk synes godt om sin fremferd! Men så vil de vende hjem til Herren, og Han vil fortelle dem hva de bedrev.

(109) De sverger sine dyreste eder ved Gud, at om de bare fikk et jærtegn, så ville de visselig tro på det. Si: «Jærtegn er i Guds hånd.» Hva kan få dere til å anta at de ikke tror, om det kommer?

(110) Vi kan jo snu opp ned på deres hjerter og deres syn, så alt blir som første gang da de heller ikke trodde på det, og Vi kan la dem forbli i deres oppsetsighet på deres blinde ferd.

(111) Om Vi sendte engler ned til dem, allikevel ville de ikke tro, med mindre Gud så ville. Dog de fleste av dem er uvitende.

(112) Vi har gitt hver profet en fiende, sataner blant mennesker og dsjinner, som gjensidig inngir hverandre fagre ord til å villede. Men om Herren hadde villet slik, så ville de ikke ha gjort det. Overlat dem til seg selv og alt de dikter opp,

(113) slik at deres hjerter som ikke tror på det hinsidige liv kan vende seg mot det, og finne behag i det oppdiktede, og få det de tar sikte på.

(114) Skulle jeg vel søke en annen dommer enn Gud? Han som har sendt dere skriften, klart fremlagt? De som Vi har gitt skriften, vet at det er en åpenbaring fra Herren med sannhet. Så vær ikke av dem som tviler.

(115) Fullkomment er Herrens ord i sannhet og rett. Ingen kan endre Hans ord. Han er den Hørende, den Allvitende.

(116) Men hvis du hører etter folk flest på jorden, så vil de føre deg bort fra Guds vei. De følger bare sine formodninger og antagelser.

(117) Herren kjenner vel til dem som forlater Hans vei, og Han vet vel om dem som er på rett vei.

(118) Spis av alt som Guds navn er påkalt over, om det er slik at dere tror på Hans ord.

(119) Og hvorfor skulle dere ikke spise av det som Guds navn er påkalt over? Han har jo klargjort for dere hva Han har forbudt dere, med unntak for tvangssituasjoner. Men det er mange som fører på villspor ved sine forestillinger. Herren kjenner vel dem som går over grensen.

(120) Hold dere unna synden, den åpenbare og den skjulte. Den som legger seg til synd, får lønn for det han har ervervet.

(121) Spis ikke av slikt som Guds navn ikke er påkalt over. Dette er ugudelig adferd. Satan inngir sine venner å strides med dere. Men hvis dere hører på dem, da er dere avgudsdyrkere.

(122) Er vel den som var død, som Vi gav nytt liv, og lys til å vandre ved blant menneskene, lik den som er i mørket og ikke kommer ut av det? Men slik er det, for de vantro selv synes deres ferd prydelig.

(123) Således har Vi i enhver by gjort dens største syndere til renkesmeder. Men deres renker går bare ut over dem selv. Men dette er de ikke klar over.

(124) Når et jærtegn kommer til dem, sier de: «Vi vil aldri tro, før vi får se det samme som Guds sendebud ble utstyrt med.» Gud vet best hvem Han skal betro Sitt budskap. Fornedrelse hos Gud og streng straff vil ramme synderne for deres renker.

(125) Den som Gud ønsker å gi ledelse, hans bryst åpner Han for islam. Den Han ønsker å la seile sin egen sjø, hans bryst gjør Han trangt og tungt, som var han i ferd med å klatre til himmels. Slik lar Gud Sitt mishag hvile over dem som ikke tror.

(126) Dette er Herrens vei, rett og strak. Nå har Vi utlagt ordet, klart og greit, for folk som tar det til etterretning.

(127) For slike er fredens bolig hos Herren! Han tar seg av dem for den innsats de har gjort.

(128) Den dag når Han samler alle: «Flokk utav dsjinner, dere har gjort godt hos menneskene!» Og deres venner blant menneskene vil si: «Herre, vi hadde gjensidig nytte av hverandre. Men nå har vi nådd slutten som Du bestemte for oss.» Han sier: «Ilden blir deres oppholdssted, og der skal dere være og bli,» – med mindre Gud vil annerledes. Herren er vis, og vet.

(129) Således lar vi de urettferdige slutte seg til hverandre, for det de har fortjent.

(130) «Flokk utav dsjinner og mennesker, stod det ingen sendebud frem fra deres egne rekker som fremsa Mitt ord og advarte mot denne dags møte?» Og de svarer: «Jo, vi avgir vitnesbyrd mot oss selv!» Jordelivet forførte dem, og de avgir vitnesbyrd mot seg selv om at de var vantro.

(131) Således fordi Herren aldri ødelegger byer på urettvis måte, mens deres innbyggere er intetanende.

(132) For alle finnes grader i samsvar med deres gjerninger. Herren overser ikke hva de gjør.

(133) Herren er selvtilstrekkelig, full av nåde. Om Han vil, tar Han dere bort, og lar hvem Han vil overta etter dere, på samme måte som Han lot dere stå frem som andre menneskers etterkommere.

(134) Det som er lovet, vil visselig komme. Dere kan ikke forpurre det.

(135) Si: «Mitt folk, dere får handle som dere best kan. Jeg handler også, og dere skal snart få vite hvem som tilkommer evighetens hjem. De urettferdige går det ikke godt!»

(136) Noen mennesker setter av til Gud en andel av grøde og buskap som Han har frembrakt, og sier: «Dette er til Gud,» – så sier de: «– og dette er til våre medguder.» Men de tar ikke fra medgudene for å fylle Guds kvote, dog tar de fra Gud for å fylle deres kvote (egent. medgudenes når ikke Gud, men Guds når medgudene). De viser dårlig dømmekraft.

(137) Enn videre har avgudene latt det fortone seg som prydelig adferd for mange av avgudsdyrkerne å ofre sine barn, for å føre dem i fortapelsen, og for å formørke deres religion for dem. Hadde Gud villet, ville de ikke gjort dette. La dem og det de dikter opp i fred.

(138) De sier også: «Dette kveg og denne grøde er tabu! Ingen må spise derav unntatt den vi vil,» – så sier de. Og det finnes kveg som ingenting må bære, og kveg som de ikke nevner Guds navn over, idet de oppdikter løgner mot Ham. Han vil belønne dem for det de har oppdiktet.

(139) De sier videre: «Det som er i dette kvegs liv er forbeholdt menn og forbudt våre kvinner. Men er det dødt, står de likt.» Han vil belønne dem for det de beskriver. Han er vis, og vet.

(140) Fortapte er de som ofrer sine barn i dårskap, uten kunnskap, og som erklærer forbudt det som Gud har gitt dem til underhold, i uetterrettelighet mot Gud. De har fart vill, og er ikke på rett vei.

(141) Det er Han som har latt vokse frem haver med og uten vintrær på rekker, palmer og vekster med forskjellige slags frukter, oliven og granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er på innhøstingsdagen, men sløs ikke! Han liker ikke sløsere!

(142) Og av kveget, lastdyr og slaktedyr, spis det Gud har gitt dere. Følg ikke i Satans fotspor, for han er en klar fiende for dere.

(143) Åtte dyr i par, to sauer, to geiter. Si: «Er det de to av hankjønn Han har forbudt, eller de to av hunkjønn, eller det som er i mors liv? Fortell meg ut fra kunnskap, om dere skal snakke sant!»

(144) To kameler, to naut. Si: «Er det de to av hankjønn Han har forbudt eller de to av hunkjønn, eller det som er i mors liv? Var dere vitner til at Gud bestemte dette? Hvem er større i urett enn den som oppdikter løgn mot Gud, for å føre vill folk, uten kunnskap? Gud leder ikke urettferdige folk.

(145) Si: «Jeg finner ikke i det som er meg åpenbart noe som er forbudt for en som skal spise, unntatt selvdødt, utgytt blod og svinekjøtt, det er en gru, og det vanhellige som er helliget en annen enn Gud.» Men om noen drives av nød, ikke lyst, og ikke går over grensen, så er Herren tilgivende, nåderik.

(146) Jødene har Vi forbudt alle dyr med hover, og av storfe og sauer har vi forbudt dem deres fett, unntatt det som sitter på ryggen, i innvollene, eller på knoklene. Dette er lønn for deres oppsetsighet. Og Vi sier sannheten.

(147) Hvis de sier at du farer med løgn, så si: «Herrens nåde strekker seg langt, men Hans strenghet kan ikke avvendes fra et folk av syndere.»

(148) De som har guder ved Guds side, vil si: «Om Gud hadde villet, ville verken vi eller våre fedre gitt Ham medguder, og vi ville heller ikke erklært noe forbudt.» Slik holdt også de som var før dem sannhet for løgn, til de fikk smake Vår strenghet. Si: «Har dere noen kunnskap, så kom frem med den! Men dere følger ikke annet enn formodninger, og dere gjør ikke annet enn å gjette.»

(149) Si: «Hos Gud er det avgjørende bevis, om Han hadde villet slik, kunne Han gitt dere alle sin ledelse!»

(150) Si: «Bring deres vitner, som kan bevitne at Gud har forbudt dette!» Hvis de avgir vitnesbyrd, så la det være med det. Følg ikke deres forestillinger som holder Vårt ord for løgn, som ikke tror på det hinsidige liv, og som gir Herren jevnbyrdige.

(151) Kom nå, så skal jeg fremsi det som Herren har gitt sakral sanksjon: Gi Ham ingen medguder! Gjør godt mot far og mor! Drep ikke deres barn på grunn av fattigdom! – Vi vil gi dere og dem underhold. Hold dere unna umoral, åpen eller skjult. Drep ingen hvis liv Gud har gjort ukrenkelig, med mindre det er i samsvar med retten! Dette har Han pålagt dere, så dere må forstå.

(152) Hold dere unna den foreldreløses eiendom, med mindre det er til beste, inntil han når voksen alder. Gi fullt mål og full vekt, som rett og riktig er! Vi pålegger ingen noe ut over det han evner. Når dere uttaler dere, så vis rettferd, selv om en slektning er implisert! Oppfyll deres forpliktelser overfor Gud! Dette har Han pålagt dere, så dere må vise ettertanke.

(153) Dette er Min vei, den rette, så følg den. Følg ikke stier som vil skille dere fra Hans vei. Dette har Han pålagt dere, så dere må vise gudsfrykt.

(154) Så gav Vi Moses skriften, til fullbyrdelse for den som gjør godt, som forklaring på alle ting, som ledelse og nåde, så de måtte tro på møtet med Herren.

(155) Dette er også en skrift som vi har åpenbart, full av velsignelse. Så følg den, og vis gudsfrykt, så dere må finne nåde.

(156) Dette for at dere ikke skal si: «Bare to folk før oss har fått skriften åpenbart, og vi er ikke kjent med deres lærdom.»

(157) Eller: «Om skriften var blitt åpenbart for oss, ville vi vært bedre ledet enn dem!» Men nå er det kommet en klar beskjed fra Herren, og ledelse og nåde. Hvem gjør vel større urett enn den som forkaster Guds ord, og vender seg bort fra det? Vi skal belønne dem som vender seg bort fra Vårt ord med en slem straff for deres bortvending.

(158) Venter de vel at englene skal komme til dem? Eller at Herren skal komme? Eller et Herrens jærtegn? Den dag da et Herrens jærtegn inntreffer, da nytter det ingen å tro som ikke har trodd før, eller ikke har gjort noe godt i sin tro. Si: «Bare vent! Se, også Vi venter!»

(159) De som har splittet sin religion og er blitt sekter, dem har du intet å gjøre med. Deres sak vil Gud ta seg av. Så vil Han fortelle dem hva de bedrev.

(160) Den som kommer med en god gjerning, han får tifold igjen. Den som kommer med en ond gjerning, han får samme igjen. De skal ikke lide urett.

(161) Si: «Min Herre har ledet meg til rett vei, en tro som varer, til Abrahams, Gud-søkerens lære. Han var ingen avgudsdyrker!»

(162) Si: «Min bønn og min andakt, mitt liv og min død, alt tilhører Gud, all verdens Herre.

(163) Han har ingen medguder. Dette er blitt meg befalt, og jeg er den første som hengir seg til Gud.»

(164) Si: «Skulle jeg vel ønske meg en annen Herre enn Gud? Når Han er alle tings Herre?» Enhver erverver kun til sitt eget regnskap. Ingen bærer en annens byrde. Så vil dere vende hjem til Herren. Han vil redegjøre for det dere tvistet om.

(165) Han er det som har latt dere følge tidligere generasjoner på jorden. Noen av dere har Han plassert over andre i rang, slik at Han kan sette dere på prøve ved de gaver Han gir. Herren er rask med straffen, og Han er tilgivende, nåderik.