Part 16
(75) Han svarte: «Var det ikke det jeg sa,
at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»
(76) Da sa Moses: «
(77) Så gikk de videre til de kom til
noen landsbyboere, som de bad om mat. Men de nektet å yte dem
gjestfrihet. Her kom de over en mur som var i ferd med å falle ned, og
han rettet den opp. Da sa Moses: «
(78) Men da svarte han: «Dette blir
avskjeden mellom oss! Men jeg vil fortelle deg betydningen av det du ikke
greide å bære med tålmod.
(79) Hva fartøyet angår,
så tilhørte dette fattige folk, som arbeidet på havet. Jeg
ville beskadige det, for en konge var etter dem, som tok alle båter med
vold.
(80) Hva den unge mann angår,
så var hans foreldre troende, og vi fryktet at han ville
påføre dem oppsetsighet og vantro.
(81) Og vi ønsket at Herren skulle
gi dem en frommere og mer familiekjær sønn i hans sted.
(82) Hva muren angår, så
tilhørte den to foreldreløse gutter i byen. Under den var en
skatt til dem. Deres far var rettskaffen. Og Herren ville at de skulle nå
moden alder, og så grave frem skatten sin som en nådegave fra
Herren. Jeg gjorde ikke dette på egen hånd. Dette er betydningen av
det du ikke greide å bære med tålmod.»
(83) Folk spør deg om Dhul-Qarnayn.
Si: «Jeg vil fremføre for dere en fortelling om ham.»
(84) Vi gav ham makt på jorden, og
åpnet en utvei for ham til alt.
(85) Og han slo inn på en vei,
(86) til han kom dit solen går ned.
Han fant at den gikk ned i et gjørmete vannhull, og et folk som bodde
ved det. Vi sa: «Dhul-Qarnayn, enten får du avstraffe dem, eller du
får vise dem godhet.»
(87) Og han svarte: «Den som gjør
det onde, vil vi avstraffe. Så vil han bringes tilbake til sin Herre, og
Han vil gi ham en svær straff.
(88) Men den som tror og gjør det
rette, kan vente det beste til gjengjeld, og vi vil behandle ham på en
rimelig måte.»
(89) Og han slo inn på en annen vei,
(90) til han kom dit solen står opp.
Han fant at den gikk opp over et folk som Vi ikke hadde gitt noen beskyttelse
mot den.
(91) Slik var det. Vi visste vel hvordan
det var fatt med ham.
(92) Og han slo inn på en annen vei,
(93) til han kom mellom de to fjell. Han
fant et folk som bodde ved deres fot, som nesten ikke kunne forstå det
som ble sagt.
(94) De sa: «Dhul-Qarnayn! Gog og Magog lager
ufred og fordervelse i landet. Hva om vi betaler deg tributt, mot at du bygger
en voll mellom oss og dem?»
(95) Han svarte: «Den makt min Herre har
gitt meg er mer verdt enn penger! Men hvis dere yter god hjelp, skal jeg bygge
en mur mellom dere og dem.
(96) Bring meg jernbarrer!» Da han hadde
fylt opp mellom de to fjellsider, sa han: «Blås!» Da alt var
glødende, sa han: «Kom med flytende metall som jeg kan tømme over
det!»
(97) Nå var de ute av stand til
å komme over den, og de greide heller ikke å bryte gjennom.
(98) Og han sa: «Dette er en
nådesbevisning fra Herren. Men når Herrens løfte – dommedag
– realiseres, vil Han jevne den. Herrens løfte er sannhet.
(99) Denne dag vil Vi la dem bølge
hit og dit. Det blir støtt i trompeten, og Vi samler dem inn alle
sammen.
(100) De vantro vil denne dag bli stilt
overfor helvete,
(101) de, hvis øyne var lukket mot
Min formaning, som intet kunne høre.
(102) Tror de vantro at de kan legge sin sak
i Mine tjeneres hånd, fremfor Min? Vi har gjort i stand helvete til
rastested for de vantro.
(103) Si: «Skal vi fortelle dere om dem som
kommer mest til kort med sin innsats?
(104) Hvis møye er feilrettet i
jordelivet, mens de mener at de handler rett vel?»
(105) Det er de som fornekter Herrens ord,
og møtet med Ham. Deres gjerninger er uten verdi, Vi tillegger dem ingen
vekt på oppstandelsens dag.
(106) Helvete er deres belønning,
fordi de var vantro og drev ap med Mitt ord og Mine sendebud!
(107) Men de som tror og lever rettskaffent,
dem venter paradisets haver som rastested,
(108) og der skal de være og bli, og
ingen forandring vil de ønske.
(109) Si: «Om havet var blekk til Herrens
ord, ville det være uttømt før Herrens ord var
uttømt, selv om vi hjalp på med like meget til!»
(110) Si: «Jeg er bare et vanlig menneske, som
dere. Men meg er åpenbart at Gud er én Gud. Så la dem som
håper å møte sin Herre, gjøre det som rett er, og
ikke forbinde med sin dyrkelse av Herren noen annen!»
Maryam
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Kaf Ha Ya ‘Ayn Sad
(2) Omtale av Herrens nåde mot sin
tjener Sakarias,
(3) da han påkalte Herren i
stillhet.
(4) Han sa: «Min kropp er gebrekkelig og
hodet glinser av grå hår, men aldri er jeg blitt skuffet i min
bønn til Deg, min Herre.
(5) Jeg frykter mine nære
slektninger når jeg er borte. Min hustru er ufruktbar, så skjenk Du
meg en rettsetterfølger,
(6) som
(7) «Sakarias, Vi bebuder deg en
sønn og hans navn skal være Johannes, Vi har ikke latt ham bli
oppkalt etter noen!»
(8) «Herre,» sa han, «hvordan skal jeg
få en sønn når min hustru er ufruktbar og jeg selv er gammel
og avfeldig?»
(9) Han sa: «Det blir slik! Herren sier:
’Det er lett for Meg! Jeg har før skapt deg, da du ingenting var.’»
(10) Han svarte: «Herre, la meg få et
tegn,» og Han sa: «Ditt tegn skal være at du ikke skal snakke til folk i
tre samfulle døgn.»
(11) Så gikk han ut fra helligdommen
til folket, og forklarte dem: «Gi lovprisning morgen og kveld!»
(12) «Hør Johannes, hold deg fast
til skriften!» Og Vi gav ham visdom mens han var barn,
(13) og mildhet og renhet fra
(14) og god mot sine foreldre, aldri
arrogant og ulydig.
(15) Fred over ham, den dag han ble
født, og den dag han dør, og den dag han gjenreises levende.
(16) Kom i hu Maria i skriften. Hun trakk
seg tilbake fra sin familie til et sted i øst,
(17) og anla slør fremfor dem. Vi
sendte Vår ånd til henne, og den fremstod for henne som en vakker
mann.
(18) Hun sa: «Jeg ber den Barmhjertige
bevare meg mot deg, om du har gudsfrykt.»
(19) Han svarte: «Jeg er bare en Herrens
utsending for å gi deg en sønn, ren av hjertet.»
(20) Da sa hun: «Hvordan skal vel jeg
få en sønn, da ingen mann har rørt meg? Jeg er ikke
løsaktig!»
(21) Han svarte: «Slik blir det! Herren
sier: ’Dette er lett for meg! For Vi vil gjøre ham til et tegn for
menneskene og en nåde fra
(22) Så ble hun svanger med barnet,
og trakk seg tilbake til et avsides sted.
(23) Fødselsveene kom over henne ved
et palmetre, og hun sa: «Å, hadde jeg bare vært død
før dette, og gjemt og glemt!»
(24) Da ropte det til henne fra under
henne: «Vær ikke lei deg! Herren har latt en bekk strømme ved dine
føtter!
(25) Og ryst palmestammen, så faller
friske og modne dadler over deg!
(26) Spis og drikk, og tørk
tårene! Og får du se et menneske, så si: ’Jeg har lovet den
Barmhjertige en faste, og vil ikke snakke med noen i dag.’»
(27) Så kom hun hjem til sitt folk
med barnet i sine armer, og de sa: «Maria, du har gjort noe uhørt!
(28) Du Arons søster, din far var
ingen dårlig mann, og din mor ingen løsaktig!»
(29) Maria gjorde tegn henimot barnet, og
de sa: «Hvordan vil du vi skal snakke til den som er et barn i vuggen?»
(30) Da sa barnet: «Jeg er Guds tjener. Han
har gitt meg skriften, og gjort meg til profet!
(31) Han har velsignet meg hvor jeg enn
ferdes, og Han har pålagt meg bønn og godgjørenhet så
lenge jeg lever,
(32) og godhet mot min mor! Han har ikke
gjort meg arrogant eller ussel.
(33) Måtte fred være over meg
den dag jeg ble født, den dag jeg dør, og den dag jeg gjenreises
levende!»
(34) Dette er Jesus, Marias sønn,
med sanne ord, som de er i tvil om.
(35) Det er ikke Guds vis å legge seg
til barn. Ære være Ham! Når Han bestemmer noe, sier Han bare:
«Bli!» Og det blir.
(36) Gud er min Herre, og deres Herre! Tjen
Ham! Det er rett vei!
(37) Men særgrupper er i innbyrdes
strid. Ve dem som ikke tror, for den store dag de skal overvære!
(38) Hvor godt vil de ikke både
høre og se den dag de kommer til Oss! Men i dag er de urettferdige i
åpenbar villfarelse.
(39) Advar dem mot jammerens dag, når
saken blir avgjort, sorgløse og vantro som de er!
(40) Vi skal arve jorden, og alle som der
er. Til Oss bringes de tilbake.
(41) Kom i hu Abraham i skriften! Han var
en rettferdig mann, en profet.
(42) Han sa til sin far: «Min far, hvorfor
tilber du slikt, som verken hører eller ser, og som ikke hjelper deg det
ringeste?
(43) Min far, kunnskap er blitt meg til
del, som ikke har tilfalt deg. Følg meg, så kan jeg lede deg
på strak vei.
(44) Far, tjen ikke Satan! Satan er
opprørsk mot den Barmhjertige.
(45) Min far, jeg er redd for at en straff
fra den Barmhjertige vil ramme deg, så du slutter deg til Satan.»
(46) Han svarte: «Avskyr du mine guder,
Abraham? Hvis du ikke holder opp, skal jeg steinjage deg! Hold deg unna meg
inntil videre.»
(47) Da sa han: «Fred være med deg!
Jeg vil be Herren tilgi deg. Han har vist meg velvilje.
(48) Men jeg vil holde meg borte fra dere
og det dere påkaller fremfor Gud. Og jeg vil be til min Herre. Kanskje
blir jeg ikke skuffet i min bønn til Herren.»
(49) Da han hadde gått fra dem og det
de dyrket fremfor Gud, gav Vi ham Isak og Jakob. Begge gjorde Vi til profeter.
(50) Vi gav dem Vår nåde, og
den høyeste sannferdighets tale.
(51) Kom i hu Moses i skriften! Han var en
hengiven mann, og et sendebud og en profet.
(52) Vi kalte på ham fra fjellets
høyre side, og lot ham komme nær i fortrolighet.
(53) I Vår nåde gav Vi ham hans
bror Aron, en profet.
(54) Og kom i hu Ismael i Skriften! Han var
en ordholden mann, og et sendebud og en profet.
(55) Han påla sine bønn og
godgjørenhet, og var Herren velbehagelig.
(56) Kom også i hu Idris i skriften!
Han var en rettferdig mann, og en profet.
(57) Vi tok ham opp til en høy
bolig.
(58) Disse er det som Gud har vist
nåde blant profetene av Adams slekt, av dem som Vi lot seile med Noa, av
Abrahams og Israels barn, av dem Vi har ledet og utvalgt. Når den
Barmhjertiges ord ble forkynt for dem, falt de ned i tilbedelse under tårer.
(59) Men etter dem kom andre, som
forsømte bønnen og fulgte sine lyster. De skal få
møte fortapelsen,
(60) unntatt de som omvender seg, og tror,
og lever rettskaffent. Disse skal gå inn i paradisets haver, og vil ikke
lide den minste urett,
(61) i Edens haver, som den Barmhjertige
har lovet Sine tjenere i det skjulte. Hans løfte oppfylles.
(62) Der hører de intet tomt prat,
kun ordet «Fred». Og de får sitt underhold morgen og aften.
(63) Dette er paradiset som Vi gir i arv
til Våre tjenere, som viser gudsfrykt.
(64) Vi engler stiger bare ned på
Herrens bud. Ham tilhører alt som var og som blir for oss, og det som
derimellom er.
(65) Herren glemmer intet, Herren over
himlene og jorden, og det som derimellom er. Tjen Ham, og vær vedholdende
i Hans tjeneste. Kjenner du vel noen som bærer Hans navn?
(66) Mennesket sier: «Når jeg er
død, skal jeg da bringes frem levende?»
(67) Kommer mennesket ikke i hu at Vi
skapte ham tidligere, da han intet var?
(68) Ved Herren! Vi skal sannelig samle
dem, og satanene også! Så skal Vi la dem stille opp rundt helvete
på kne.
(69) Og så skal Vi ta ut av hver
gruppe dem som viste størst arroganse mot den Barmhjertige.
(70) Da vil Vi best vite hvem som
først og fremst fortjener å møte dets Ild.
(71) Det er ingen blant dere som ikke vil
komme hen til det. Dette er opp- og avgjort av Herren.
(72) Men så vil Vi frelse de
gudfryktige, og la de urettferdige bli stående der på kne.
(73) Når Vårt ord resiteres for
dem som klar beskjed, sier de vantro til de troende: «Hvilken av våre to
grupper har den høyeste anseelse og den beste appell?»
(74) Hvor mange slektledd har Vi ikke
utslettet før dem? Som var mer imponerende i materielle ting og i ytre
glans?
(75) Si: «Den som beror i villfarelse,
måtte den Barmhjertige forlenge hans frist. Inntil de får se det
som er stilt dem i utsikt, det være seg en straffedom, eller timen,
så får de vite hvem som er verst stilt og har minst forkjempere.»
(76) Men Gud øker ledelsen for dem
som er på rett vei. Og det som forblir og varer, de gode gjerninger, gir
bedre lønn hos Herren, og mer igjen.
(77) Du kjenner vel til den som fornekter
Vårt ord, og sier: «Jeg skal nok få både rikdom og barn!»
(78) Har han vel innblikk i det skjulte?
Eller har han gjort avtale med den Barmhjertige?
(79) Nei, sannelig! Vi vil notere det han
sier og forlenge hans straff, kraftig.
(80) Og Vi skal arve det han omtaler. Alene
vil han komme til Oss!
(81) De har lagt seg til guder utenom Gud
for å oppnå makt ved dem.
(82) Nei, sannelig! De vil frabe seg deres
dyrkelse, og blir deres motstandere.
(83) Du har vel sett at Vi har sendt
satanene over de vantro, for å sette dem opp?
(84) Ta det med ro med dem! Vi teller deres
dager.
(85) Den dag samler Vi de gudfryktige i én
forsamling, hen til den Barmhjertige,
(86) og driver synderne til helvete som en
kvegflokk,
(87) da kan de ikke få noen til
å legge inn et ord, unntatt den som har fått avtale med den
Barmhjertige.
(88) De sier også: «Den Barmhjertige
har lagt seg til barn.»
(89) Dere har kommet med noe forferdelig!
(90) Det er nesten så himlene flerres
sund, jorden kløver seg og bergene styrter i grus,
(91) fordi de kan tilskrive den
Barmhjertige barn.
(92) Det er ikke den Barmhjertiges vis
å legge seg til barn!
(93) Det er ingen i himlene og på jord
som ikke vil tre frem for den Barmhjertige som tjener.
(94) Han har talt dem opp, og talt dem
grundig.
(95) Alle trer frem for Ham på
oppstandelsens dag alene.
(96) De som tror og lever rettskaffent, dem
vil den Barmhjertige møte med kjærlighet.
(97) Nå har Vi gjort Koranen
lettfattelig ved ditt eget språk, slik at du med den kan gi gudfryktige
det gode budskap, og advare sta og stridbare folk.
(98) Hvor mange slektledd har Vi ikke
utslettet før dem? Kan de spore en eneste av dem, eller høre den
minste lyd fra dem?
Taa-Haa
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Ta Ha
(2) Vi har ikke åpenbart Koranen for
deg for å gjøre deg ulykkelig,
(3) men som påminnelse for den som
frykter Gud,
(4) og som åpenbaring fra Ham, som skapte
jorden og de høye himler.
(5) Den Barmhjertige sitter i ro på
tronen.
(6) Ham tilhører alt i himlene og
på jord, det som derimellom er, og det som er under jorden.
(7) Tal bare høyt, for Han kjenner
det hemmelige selv om det er godt skjult.
(8) Gud, det er ingen gud unntatt Ham.
Hans er de vakreste navn.
(9) Har du hørt beretningen om
Moses?
(10) Da han fikk se en ild, sa han til sitt
husfolk: «Bli her! Jeg har oppdaget en ild. Kanskje jeg kan hente varme fra
den, eller jeg
(11) Da han gikk frem til den, lød
en stemme: «Moses!
(12) Jeg er Herren! Ta av deg sandalene! Du
er i den hellige dal Tuwa.
(13) Jeg har utvalgt deg! Så lytt til
det som blir åpenbart!
(14) Jeg er Gud. Det er ingen gud unntatt
Meg. Så tjen Meg, og forrett bønnen til Min ihukommelse!
(15) Timen kommer. Men Jeg holder den
skjult en stakket stund, så enhver
(16) La ikke noen holde deg tilbake fra
den, som ikke tror på den, og som følger sine egne lyster,
så du ikke går til grunne.
(17) Men hva er det du har i din
høyre hånd, Moses?»
(18) Han svarte: «Det er min stav. Jeg
støtter meg på den, og slår ned løv med den til
småfeet, og jeg har også andre anvendelser for den.»
(19) Han sa: «Kast den, Moses!»
(20) Så kastet han den, og se, den
ble til en buktende slange.
(21) Han sa: «Grip den, og frykt ikke! Vi
skal gjøre den slik den var.
(22) Og stikk hånden din under armen,
og du vil ta den frem igjen hvit, men uskadd. Dette som et annet jærtegn,
(23) for å vise deg noen av
Våre større tegn.
(24) Gå til Farao! Han har vist seg
oppsetsig.»
(25) Moses svarte: «Herre, gjør mitt
bryst åpent for oppgaven,
(26) og gjør mitt oppdrag lett for
meg.
(27) Løs mitt tungebånd,
(28) så de må forstå min
tale!
(29) Og gi meg en medhjelper blant mine,
(30) Aron, min bror.
(31) Gi meg kraft og styrke ved ham.
(32) Knytt ham til mitt oppdrag.
(33) så vi kan prise Deg storligen
(34) og komme Deg stadig i hu.
(35) Du holder øye med oss.»
(36) Han sa: «Du får din anmodning
oppfylt, Moses!
(37) Og Vi har vist deg Vår gunst en
gang før,
(38) da Vi gav din mor denne inspirasjon,
(39) ’Legg ham i kassen og kast den i
floden! Floden vil føre ham til bredden, så en fiende både
av Meg og ham kan ta vare på ham.’ Og Jeg sendte over deg Min
kjærlighet, at du skulle formes for Mine øyne.
(40) Da din søster kom gående,
og sa: ’Skal jeg vise dere til noen som kan ta seg av ham?’ Så brakte Vi
deg tilbake til din mor, så hun kunne tørke tårene, og ikke
sørge. Så drepte du et menneske, og Vi reddet deg ut av
elendigheten. Og Vi utsatte deg for andre prøvelser. Mange år
tilbrakte du blant Midians folk. Så kom du hit, Moses, som bestemt var.
(41) Jeg har utvalgt deg for Min tjeneste.
(42) Gå derfor, du og din bror, med
Mine jærtegn! Og bli ikke trett av å komme Meg i hu!
(43) Gå til Farao! Han har vist seg
oppsetsig!
(44) Tal rolig og mykt til ham, kanskje lar
han seg formane eller kommer i frykt.»
(45) De svarte: «Herre, vi er redd for at
han forgriper seg på oss, eller slår seg helt vrang.»
(46) Han sa: «Frykt ikke! Jeg er med dere,
og Jeg hører og ser.
(47) Så gå til ham og si: ’Vi
er utsendinger fra din Herre! Send Israels barn med oss, og plag dem ikke. Vi
er kommet til deg med et jærtegn fra Herren! Fred være med den som
følger ledelsen!
(48) Det er blitt åpenbart for oss at
straffen rammer den som holder den for løgn og vender seg bort.’»
(49) Farao sa: «Og hvem er så deres
Herre da, Moses?»
(50) Han svarte: «Vår Herre er den
som gav alt sin skapning, og deretter gav ledelse.»
(51) Farao sa: «Og hva med de henfarne
slektledd?»
(52) Han svarte: «Beskjed om dem finnes hos
Herren i en Bok. Herren feiler ikke, og glemmer ikke.
(53) Han som gjorde jorden til et leie for
dere, laget veier på kryss og tvers, og sendte vann fra oven, hvorved Vi
lar planter av ulike slag komme frem.
(54) Så spis, og beit deres fe! I
dette er sannelig jærtegn for dem som har fornuft.
(55) Av jord har Vi skapt dere, og til den
lar vi dere vende tilbake, og av den skal Vi la dere stå frem en gang
til.»
(56) Og Vi viste Farao alle Våre
jærtegn. Men han forkastet dem som løgn, og avslo.
(57) Og han sa: «Moses, du er kommet til
oss for å fordrive oss fra vårt land med din trolldom!
(58) Vi skal sannelig vise deg tilsvarende
trolldom! Fastsett et møte for oss begge, som ingen av oss må
misligholde, og et passende sted!»
(59) Moses sa: «Tiden skal være
festdagen, og folket må samles tidlig på dagen.»
(60) Så trakk Farao seg tilbake, og
sanket i hop sine kunster og knep. Derpå kom han.
(61) Moses sa til dem: «Ve dere! Dikt ikke
opp løgn mot Gud, så Han tilintetgjør dere ved en
straffedom! Den som oppdikter løgn, kommer alltid til kort.»
(62) De drøftet saken med hverandre
og holdt hemmelig råd.
(63) Farao tok ordet: «Disse to er
utvilsomt trollmenn, som vil fordrive dere fra deres land ved trolldommen sin,
og gjøre det av med deres utmerkede profesjon.
(64) Sank i hop alle deres kunster og knep,
og stig frem på rad. Den som vinner i dag, skal det visselig gå
godt!»
(65) De sa: «Skal du kaste, Moses, eller
skal vi kaste først?»
(66) Han svarte: «Nei, kast dere.» Og
sannelig, det så ut for ham som om deres taustumper og staver fór
omkring ved trolldommen deres.
(67) Og Moses kjente frykt i sitt indre.
(68) Men Vi sa til ham: «Vær ikke
redd! Du er ovenpå!
(69) Kast det du har i din høyre
hånd, og det vil sluke alt de har laget i stand. For det de har laget i
stand er bare trolldomskunster, og en trollmann går det ikke godt, hvor
han enn ferdes.»
(70) Og trollmennene kastet seg ned i
ærefrykt, og sa: «Vi tror på Arons og Mose Herre.»
(71) Da sa Farao: «Tror dere på ham
før jeg har gitt tillatelse? Så han er deres læremester som
har lært dere trolldom! Jeg skal sannelig hugge av hender og
føtter i kryss på dere, og derpå korsfeste dere på
palmestammer. Dere skal sannelig få vite hvem av oss som er hardest, og
mest vedholdende når det gjelder straff!»
(72) De svarte: «Vi kan ikke gi deg
fortrinn fremfor det vi har sett av klare bevis, fremfor Ham som har skapt oss!
Treff avgjørelse slik du vil. Du avgjør bare livet på
jorden.
(73) Vi tror på vår Herre, at
Han må tilgi våre feiltrinn, og det du har tvunget oss til av
trolldom. Gud er best og mest vedvarende.»
(74) Den som trer frem for Herren som
synder, har helvete i vente, hvor man verken kan leve eller dø.
(75) Men den som trer frem for Ham som
troende, og som har levd rettskaffent, disse når de høyeste
stadier,
(76) Edens haver, hvor bekker sildrer, og
her skal de være og bli. Dette er deres lønn, som renser seg.
(77) Vi inspirerte Moses: «Dra av
gårde nattestid med mine tjenere, og lag en tørr vei for dem
gjennom havet! Frykt ikke å bli innhentet, og vær ikke redd.»
(78) Farao forfulgte dem med sin hær,
men de ble oppslukt av havet.
(79) Farao førte sitt folk vill, og
ledet dem ikke rett.
(80) Israels barn, Vi reddet dere fra deres
fiende! Og Vi sluttet pakt med dere på fjellet Sinais høyre side,
og sendte manna og vaktler til dere!
(81) «Spis av det gode som vi har sendt
dere til underhold, men overdriv ikke deri, så dere rammes av Min vrede.
Den som rammes av Min vrede, havner i avgrunnen.
(82) Men Jeg viser tilgivelse mot den som
angrer og tror og gjør det rette, og så finner ledelsen.»
(83) Han sa: «Hva har fått deg til
å haste av sted, Moses, bort fra ditt folk?»
(84) Han svarte: «Folket følger mine
spor. Jeg hastet hen til Deg, Herre, for at Du skal bli tilfreds.»
(85) Han sa: «Vi har satt ditt folk
på prøve i ditt fravær, og samaritaneren har ført dem
på gale veier.»
(86) Og Moses vendte tilbake til sitt folk,
sint og bedrøvet, og sa: «Mitt folk, har ikke Herren gitt dere et
vakkert løfte? Falt den fastsatte tid dere lang? Eller ville dere at
Herrens vrede skulle ramme dere, siden dere har brutt det dere lovte meg?»
(87) De svarte: «Vi har ikke brutt det vi
lovte deg på eget initiativ, men vi var nedlesset av byrden av folkets
smykker, og så kastet vi dem inn i ilden. Det gjorde samaritaneren
også.»
(88) Og han brakte ut for dem en brekende
kalvefigur, og de sa: «Dette er vår gud og Mose gud! Han har bare glemt
ham!»
(89) Så de da ikke at den ikke kunne
svare på tiltale, og at den verken kunne gjøre dem skade eller
gagn?
(90) Og Aron hadde tidligere sagt til dem:
«Mitt folk, dette er bare en prøve for dere. Deres Herre er den
Barmhjertige! Så følg meg, og vær lydige mot min ordre.»
(91) Men de svarte: «Vi vil holde oss til
den til Moses kommer tilbake til oss.»
(92) Da sa Moses: «Hør Aron, hva
hindret deg, da du så dem slå inn på gale veier, i å
følge meg?
(93) Har du vært ulydig mot min
ordre?»
(94) Han svarte: «Kjære bror, slipp
skjegget og hodet mitt! Jeg var redd du ville si: ’Du har splittet Israels
barn, og ikke passet på det jeg sa.’»
(95) Moses sa: «Og hva har du å si,
samaritaner?»
(96) Og han svarte: «Jeg har sett hva de
ikke kunne se. Jeg tok opp en håndfull jord fra Sendebudets spor, og
strødde den utover. Det var en tanke som kom over meg.»
(97) Da sa Moses: «Forsvinn! Det skal
være din lodd i livet å rope ut: ’Ikke rør meg.’ Et
møte forestår deg som du ikke kan unndra deg. Se på din gud
som du så ivrig holdt deg til! Vi skal brenne den opp, og så
strø dens aske på havet!
(98) Deres Gud er Gud alene, uten Ham
finnes ingen gud! Han omfatter alt i sin visdom.»
(99) På denne måten forteller
Vi deg beretninger fra forgangne tider, og Vi har gitt deg en formaning fra
Oss.
(100) Den som snur seg bort fra den, vil
få en byrde å bære på oppstandelsens dag,
(101) og for alltid vil de være under
den. Det er en sørgelig byrde for dem på oppstandelsens dag!
(102) På den dag det støtes i
basunen, samler Vi synderne,
(103) vilt stirrende, mens de hvisker til
hverandre: «Vi var da bare en ukes tid i graven?»
(104) Vi vet godt hva de vil si. De mest
eksemplariske i sin levemåte sier: «Vi var der bare en dags tid.»
(105) De spør deg om fjellenes
skjebne, svar: «Herren vil pulverisere dem helt
(106) og etterlate dem som en eneste slette,
(107) uten bølger eller ujevnhet.»
(108) På denne dag følger de
oppstandne utroperen som ikke godtar krokveier. Stemmene dempes ydmykt fremfor
den Barmhjertige. Du hører bare subbingen av nakne føtter.
(109) På denne dag nytter det ikke
å legge inn godt ord for noen, med mindre den Barmhjertige går med
på det, og da i ordelag som Han er tilfreds med.
(110) Han vet hva som foreligger før
dem, og etter dem, men de kan ikke mestre det med sin kunnskap.
(111) Ansiktene bøyer seg ydmykt frem
for den Levende, den Evige. Den som bærer uretts skyld kommer til kort.
(112) Men den som lever rettskaffent, og er
troende, skal ikke frykte urettferdighet eller tilsidesettelse.
(113) Således har Vi åpenbart
den som en arabisk Koran. I den har Vi snudd og vendt på advarslene,
så menneskene må vise gudsfrykt, eller at den må skape
ettertanke hos dem.
(114) Opphøyet er Gud, Kongen, den
Sanne! Ha ikke hastverk med Koranen til dens åpenbaring til deg er
fullbyrdet, og si: «Herre, la meg tilta i visdom!»
(115) Vi gjorde fordum en avtale med Adam.
Men han glemte. Vi fant ikke hos ham fasthet.
(116) Da Vi befalte englene: «Fall ned for
Adam,» kastet alle seg ned, unntatt Iblis. Han nektet,
(117) og Vi sa: «Adam, dette er en fiende
for deg og din hustru. La ham ikke drive dere ut av paradisets have, så
du blir ulykkelig.
(118) For der trenger du verken å
føle deg sulten eller naken,
(119) verken tørst eller under solens
brann.»
(120) Så hvisket Satan til ham: «Adam,
skal jeg vise deg til evighetens tre, og en maktstilling som ikke forringes?»
(121) Og begge spiste av det. Så ble
deres kjønn klart for dem, og de begynte å feste på seg av
havens løv. Adam var ulydig mot Herren, og kom på villstrå.
(122) Men så utvalgte Herren ham,
vendte seg mot ham i nåde og gav ham ledelse.
(123) Han sa: «Kom dere ned herfra begge to,
alle, og dere mennesker skal være hverandres fiender! Men det vil komme
ledelse fra Meg, og den som følger Min ledelse, farer ikke vill og blir
ikke ulykkelig.
(124) Men den som vender seg bort fra Min
formaning, vil få et liv i trengsel, og på oppstandelsens dag vil
Vi oppvekke ham blind.»
(125) Han vil spørre: «Herre, hvorfor
har Du oppvekket meg blind, jeg som var seende?»
(126) Og Han vil svare: «Slik er det.
Vårt ord kom til deg, og du glemte det. Slik blir du i dag glemt.»
(127) Slik belønner Vi de
lettsindige, som ikke tror på Herrens ord. Straffen i det hinsidige er
ytterst streng, og varig.
(128) Er det ikke en pekepinn for menneskene
hvor mange slektledd vi har latt gå til grunne før dem, på
hvis boplasser de nå kan vandre omkring? I dette er sannelig
jærtegn for dem som har fornuft.
(129) Om det ikke forelå et ord fra
Herren, og en fastsatt frist, ville det tilsvarende vært iverksatt.
(130) Bær med tålmod det de
sier, og lov og pris Herren før solens oppgang og dens nedgang. Lov og
pris Ham i nattetimene og ved dagens grenser, så du må være
velbehagelig.
(131) La ikke dine øyne dvele ved det
Vi lar noen nyte, som pryd for jordelivet, for derved å sette dem
på prøve. Herrens underhold er bedre, og mer varig.
(132) Pålegg dine å forrette
bønnen, og vær selv vedholdende i den. Vi ber ikke deg om
underhold. Det er Vi som underholder deg! Det endelige utfall er til
gudsfryktens gunst.
(133) Folk sier: «Hvorfor bringer han oss ikke
et tegn fra sin Herre?» Har de ikke fått klar beskjed om det som
står på de gamle skriftblader?
(134) Hadde Vi utslettet dem ved en
straffedom før profeten, ville de visselig sagt: «Herre, hvorfor sendte
Du oss ikke et sendebud, så vi kunne fulgt Ditt ord før ydmykelse
og skam rammet oss?»
(135) Si: «Alle venter, så vent
også dere. Dere vil få vite hvem som sogner til den strake vei, som
er på rett vei!»
Al-Anbiyaa
Makkan
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes
navn
(1) Regnskapsdagen nærmer seg for menneskene,
men i sorgløshet vender de seg bort.
(2) Ingen ny formaning fra Herren kommer
til dem uten at de lytter lekende og lett om hjertet.
(3) De urettferdige hvisker til hverandre:
«Dette er jo bare et vanlig menneske som dere! Vil dere godta trolldom med
åpne øyne?»
(4) Sendebudet sier: «Herren vet hva som
sies i himmel og på jord. Han er den Hørende, den Allvitende.»
(5) Men de sier: «Dette er et virvar av
drømmer! Han har oppdiktet det! Han er en skald! La Ham bringe oss et
tegn, som de gamle profeter var utstyrt med.»
(6) Ingen by før deres tid har Vi
ødelagt, som trodde. Vil de da ikke tro?
(7) Før deg sendte Vi også
menn som Vi gav åpenbaringer. Bare spør de folk som har formaningen
(jøder og kristne), om dere ikke vet det.
(8) Men Vi gav profetene ikke legemer som
ikke trengte mat, og de var ikke udødelige.
(9) Men Vi innfridde Vårt
løfte til dem, og reddet dem, og dem Vi bestemte, og tilintetgjorde de
lettsindige.
(10) Nå har Vi åpenbart for
dere en skriftens bok med deres formaning. Vil dere da ikke forstå?
(11) Hvor mang en by full av urett har Vi
ikke lagt i grus, og latt andre folk fremstå?
(12) Når de ante Vårt
straffetiltak, så flyktet de over hals og hode, ut av dem.
(13) Noen sa: «Flykt ikke! Vend tilbake til
det vellevnet dere nøt og deres boliger, at dere
(14) Andre sa: «Trøste oss, vi levde
i urett!»
(15) Og deres roping fortsatte til Vi meiet
dem ned, og de lå der sluknet i døden.
(16) Vi skapte ikke himmel og jord og det
som mellom dem er for moro skyld.
(17) Om Vi ønsket å finne
tidsfordriv, kunne Vi finne det hos
(18) Tvert imot, Vi vil slynge det ekte mot
forgjengelighetens verdiløshet, og knuse dens hode, og se, den forgår!
Ve over dere for det dere fremholder.
(19) Ham tilhører alle i himlene og
på jord! De som er i Hans nærhet føler seg ikke for store
til å tjene Ham, og de slapper ikke av.
(20) De priser Ham natt og dag, uten
opphold.